I boka «Tankestreif», som kom ut i 1992, skrev Hans Børli: «Verden har altfor mange små store menn». Aldri har de små store mennene hatt større makt og innflytelse i verden enn nå. En av dem sitter i Kreml. En er diktator i Nord-Korea. En sitter i det hvite hus. Alle tre gjør verden mer usikker. Det er all mulig grunn til å være redd når disse skjerper ordbruken og kommer med konkrete trusler om våpenbruk.

Det som kanskje er mest skremmende er at Norges såkalt fremste allierte har fått en vulgær, pubertal, navlebeskuende og kunnskapsløs leder med et sterkt begrenset ordforråd, manglende vurderingsevne og hyppig sviktende impulskontroll. Han synes å mene at han kan styre USA og verden som et enkeltmannsforetak.

Høsten 1962 fikk jeg for første gang kjenne hva frykt var. Den kalde krigen var på sitt mest intense, og etter hvert som Cubakrisen bygget seg opp utover høsten, sto verden på randen av atomkrig. Jeg hørte på nyheter i radioen og leste aviser. Jeg skjønte på de voksne at dette var alvor. De var også redde. Heldigvis tok Kennedy og Krustsjov til fornuft. Den akutte krisen ble avverget, men den kalde krigen fortsatte med uforminsket styrke fram til glasnost- og perestrojka-perioden med jernteppets fall rundt 1990.

Takket være en ny generasjon ledere i USA og Russland ble terrorbalanse og opprustning avløst av dialog og avspenning mellom stormaktene. I dag ser vi konturene av en motsatt utvikling. Vi er på veg inn i en ny kald krig. Når de små mennene i Washington, Pyongyang og Moskva hisser hverandre opp med gjensidige trusler om bruk av våpen, er det grunn til å være på vakt.

Med Donald Trump har verden på kort tid blitt mer uforutsigbar og utrygg. Den enorme økningen i USAs militærutgifter er starten på et nytt våpenkappløp og en ny kald krig. Med Trump i det hvite hus får den amerikanske våpenindustrien nærmest frie tøyler. Det bidrar heller ikke til fred og stabilitet i det krigsherjede Midtøsten at USA selger våpen for nesten 1000 milliarder kroner til Saudi-Arabia, som er en støttespiller for ytterliggående, konservativ islam som avler terrorgrupper i mange land. Oljestaten er ellers kjent for ekstrem kvinneundertrykkelse, pisking av samvittighetsfanger og groteske henrettelser av fanger i tillegg til mange andre brudd på elementære menneskerettigheter. Dessverre er også Norge blant våpenleverandørene til Saudi-Arabia, som på mange områder fortsatt befinner seg i middelalderen.
 
Vladimir Putin er heller ingen fredsengel, men han er tross alt langt mer forutsigbar enn sin motpart i USA. Vi skal sjølsagt ikke være naive, men en god dialog med Russland er langt bedre enn militære og politiske maktdemonstrasjoner som deltakelse i USAs og NATOs missilforsvar (rakettskjold), fast stasjonering av amerikanske soldater i Trøndelag og store, provoserende militærøvelser med NATO-deltakelse tett inn på grensa mot Russland. SV mener at Norges sikkerhets- og utenrikspolitikk i langt større grad må dreies inn mot et tettere nordisk samarbeid. I altfor mange år har skiftende norske regjeringer ukritisk marsjert i takt med generalene i Pentagon og NATO.
 
SV ønsker å sende de amerikanske soldatene på Værnes hjem. Norske soldater skal heller ikke bidra i krigsoperasjoner ledet av USA og NATO i Afghanistan eller andre land. Det nye Stortinget må skjære ned på antallet nye F-35 jagerfly som er bestilt. Milliardene som da spares bør heller brukes til å styrke det norske landforsvaret – inklusive Heimevernet – og til å øke ressursene som brukes til vern mot krigføring via Internett (cyberangrep) og til sikring av sårbare digitale samfunnsfunksjoner.
 
Det er en skam at den norske regjeringen – sammen med blant andre USA, Russland og Nord-Korea – boikottet forhandlingene om et forbud mot atomvåpen i FN tidligere i år. Norge bør tvert i mot gå bresjen i det viktige internasjonale arbeidet mot masseødeleggelsesvåpen. SV krever at en ny regjering umiddelbart må ratifisere atomvåpenforbudet som et stort flertall av FNs medlemsland vedtok. Det er fullt forenlig med vårt medlemskap i NATO.
 
SV arbeider for at militær opprustning og provokasjoner må erstattes av dialog, diplomati og andre avspenningstiltak. Hvis de små store mennene ikke tar til fornuft, risikerer vi at verden snart står foran en lignende krise som vi opplevde i 1962. Jeg unner ikke mine barnebarn den samme angsten som jeg opplevde for 55 år siden.

Foto: Wikimedia Commons